Reingraver og bjørnegraver

I førkristen tid ble også dyr gravlagt på lignende måte som mennesker i de samiske områdene. Det var først og fremst bjørn og rein som ble hedret med begravelser.

Særlig bjørnen, som heter guovža på samisk, hadde en særskilt stilling i den samiske kulturen i førkristen tid. Det finnes flere beskrivelser av ritualene omkring jakten og behandlingen av bjørnen etter at den var felt. En av disse skriftlige beretningene forteller at man ikke kunne nevne bjørnen ved dens riktige navn når man dro på jakt, men måtte bruke andre navn som "pels-bestefar" og "gubben".

Når bjørnejegerne kom tilbake fra jakta og hadde felt en bjørn måtte de gå inn i gammen gjennom bakdøra i boaššu-delen av gammen. Det samme måtte også alle hunder som hadde vært med på jakta. Kvinnene måtte dekke ansiktene sine og kunne bare se på bjørnejegerne gjennom messingringer. Dette var for å beskytte øynene mot krafta av det døde dyret, som jegerne utstrålte. Kvinnene tygget også på olderbark. Det gir en rød farge, som de spyttet på jegerne.

Bjørnekjøttet ble kokt og spist på en fest der alle deltok, og etter måltidet ble alle bjørnebeina samlet sammen og gravlagt. Bjørnen kunne også få gravgaver med seg, på samme måte som mennesker.

Slike bjørnegraver er funnet i både nordsamisk og sørsamisk område. Her i Varanger er det funnet og utgravd en slik grav i Karlebotn, som ligger i den sørlige botnen av Varangerfjorden. Karlebotn heter Stuorravuonna på samisk.

På Mortensnes er det funnet graver med reinsdyrbein, men uten menneskeskjelett. Trolig er det her snakk om reingraver.
English 
Tilbake Tips en venn!
 

Content on this page requires a newer version of Adobe Flash Player.

Get Adobe Flash player