Forestillinger om døden

Skikken med å legge de døde i steinur har vært i bruk i en lang periode, fra minst 400 f.Kr. og fram til 1600-1700-tallet. Den forestillingsverden som lå bak gravskikken må ha hatt stor overlevelseskraft. I dag vet vi bare en brøkdel om folks tro og forhold til døden fra denne perioden. Mye av det vi vet stammer fra det kristne misjonærer og prester skrev ned i en periode da samene var i ferd med å bli kristne. De hadde da gått bort fra den gamle gravskikken.

Men de skriftlige kildene gir i hvert fall et innblikk i gamle forestillinger om døden. Blant annet forteller de at det fantes et dødsrike, Jábmeáibmu, som betyr "de dødes rike" på samisk. Dette befant seg under jorda, og ble styrt av Jábmeáhkká. Begravelser i steinurer, bergsprekker og huler kan skyldes en forestilling om at det her fantes en åpning inn til de dødes rike. I både urer og bergsprekker åpner marka seg. Åpningene fungerte som passasjer mellom vår verden og de dødes verden.

Steinurene er i tillegg i seg selv "døde": De er golde med lite vegetasjon, og de får stort sett ligge i fred for dyr og mennesker. Veier og stier går utenom, og de er ikke egnet for boplasser. Urer danner ofte overgangssoner mellom fjell og bevokst mark, mellom sjø og land, og kan tenkes å ha symbolisert overgangen mellom liv og død.

English 
Tilbake Tips en venn!
 

Content on this page requires a newer version of Adobe Flash Player.

Get Adobe Flash player